Hei.

Dette er en kunst…Virkelig!

Ofte kan kommunikasjonen om sykehistorien minne litt om hviskeleken.

Hørt om hviskeleken?

Den leken lekte vi ofte på skolen da jeg var barn.

Det startet med at en hvisket noe i øret på noen, så skulle de hviske det videre, helt til man kom til enden av rekka med mennesker, sistemann skulle rope ut hva de hørte.

Det var mye rart som ble ropt ut, og ytterst sjeldent ropte de ut hva som faktisk var sagt.

Når man kartlegger på et barn er det ofte mange som observerer samtidig.

Man har begge foreldre, kanskje de ikke bor sammen ( det kommer det mer om i et senere innlegg), besteforeldre, barnehage/skole og barnevakter.

Alle disse observerer barnet og gir ofte beskjed til foreldre.

Vi kan ta en fiktiv historie fra barnehagen.

Barnet er i barnehagen, der skjer det en reaksjon.

Pappa henter kari i barnehagen, der gir Randi som jobber i barnehagen beskjed om at Kari hadde et utslett, de ga medisiner og utslettet roet seg. Det var litt vanskelig å forklare utslettet, men det var hevelser i huden, som så ut som flekkene på ei ku og de klødde veldig.

Pappa har egentlig i litt dårlig tid i dag, han har et kontor han må innom som han må rekke før køen starter.

Han planlegger raskeste vei i hodet. Litt sånn som idrettsutøvere gjør før de skal konkurrere.

Hvis jeg kjører bakveien frem til… og så tar den brua over før… Da rekker jeg det kanskje!

I mellomtiden ser han på Randi, nikker og sier hade bra.

Han registrerer at Kari har reagert på noe, det må han huske på å fortelle Mona da de kommer hjem!

Hjemme sitter Mona som akkurat er kommet fra jobb, og har startet på middagen.

Jan og Kari kommer inn døra, og Mona spør hvordan dagen har vært.

Kari på 3 forteller at hun har lekt i bhg – det var gøy.

Jan forteller om dagen sin, så kommer han plutselig på at Randi i barnehagen hadde fortalt at Kari hadde reagert på noe.

Mona holder igjen en aldri så liten øyerulling å spør hva som hadde skjedd.

Jan, som var stresset i barnehagen forteller noe om kuform, og Mona skjønner ikke bæret.

Mona blir litt irritert, samtidig føles det hele litt utrygt.

Mona beslutter derfor å ringe Randi i barnehagen for å få den riktige informasjonen.

Randi er nå alene på avdelingen, lille Knut har falt og slått seg.

Han gråter sårt, så Randi forter seg å gi kortversjonen til Mona før hun legger på å gir Knut et fang og en helbredende blås på det forslåtte kneet.

Mona glemte å si at hun hadde gitt medisin i alt styret med Knut.

Utslettet blomstrer opp igjen, de mistenker elveblest.

Det blir verre igjen, og Mona vil gi medisin.

Fikk Kari medisin i barnehagen?

Jan, som hentet husker ikke.

Barnehagen er stengt og Mona ringer legevakten.

Mona forteller at Kari hadde en reaksjon i barnehagen, nå blusser utslettet opp igjen og det klør….skikkelig!

Legen spør om hun hadde spist noe før, Mona ser på Jan som ser på henne med glassaktig blikk.

Mona: Vet ikke.

Legen: Når skjedde dette?

Mona: i barnehagen, er ikke sikker på når.

Legen: Fikk barnet medisin?

Mona: *Ser på Jan – samme glassaktige blikk* , Jeg er ikke sikker, men må jo regne med det.

Legen: Blir usikker. Dette er viktig informasjon, gis det nå enkel, dobbel eller trippel dose med medisiner. Dere må nesten komme ned så jeg får se på dere.

Mona: Da kommer vi nå.

De tilbringer 4 timer på legevakta.

Det var mye kø, og Kari klødde som om hun hadde skabb.

De måtte gå ut ifra at Kari fikk medisin i barnehagen, de behandlet utslettet, og Kari kom seg i seng.

Dagen er over, og freden sprer seg over stua.

Tankene går nå over på hva som kan ha vært årsaken til utslettet.

Mona får snakke med Randi i morgen når hun leverer Kari!

Om barnehagen og Mona hadde hatt RegIT) 

RegIT kunne ha gjort hele dagen til Kari, Mona, Jan og Randi mye lettere.

Mona, Jan og barnehagen Randi jobber i har RegIT familieabonnement. 

Da reaksjonen kom hentet Randi mobilen sin.

Hun så at Kari var var på tallerken til sidemannen som hadde peanøttsmør  i nisten sin i dag.

Randi tykker på allergenet peanøtt. skriver i notatene at hun ikke er sikker, men tror Kari var i kontakt med peanøttsmør.

Hun trykker dermed på symptomene utslett, kløe og at hun har gitt medisin.

Hun tar med seg Kari litt bort for å sjekke om det er mer utslett på kroppen, det er det – og Randi tar bilde av utslettet slik at det ligger inne på kalenderen til Kari.

Når ting har roet seg og Kari og ungene perler litt, setter Randi seg og registrerer hvor på kroppen utslettet var, mens hun har det ferskt i minnet.

Jan henter, Randi forteller hva som har skjedd, hun ser at Jan ikke er helt “med henne” han er stresset i dag.

De sier hade, og Randi vinker.

Mona tar imot Jan og Kari da forteller Jan henne at Kari har reagert i barnehagen.

Mona går inn på RegIT å ser bildet og symptomer, samtidig som hun ser at Randi har gjort alt riktig og medisinert som hun skal.

Utslettet blusser så Mona ringer legevakta.

Legen spør om hun hadde spist noe før, Mona ser i RegIT.

Mona: Ja, ikke noe nytt, men de tror i barnehagen at Kari kom i kontakt med peanøttsmøret til barnet ved siden av. .

Legen: Når skjedde dette?

Mona: Da de spiste lunsj.

Legen: Fikk barnet medisin?

Mona: Ja. hun fikk x ml med allergimedisin.

Legen: Så bra, prøv å gi x og se det an. hjelper ikke det kommer dere ned.

Det hjalp, og kløen ble bedre, og utslettet trakk seg tilbake igjen.

Kari legger seg og mamma sender en takknemlig tanke til Randi som tok seg tiden til å legge informasjonen inn i RegIT slik at de fikk god oversikt over hva som hadde skjedd.

 

Les også innlegget om matdagbok her