Egenreklame

Hei.

 

Denne uka har jeg virkelig hatt en tur nedover memory lane.

Jeg har kjent på alle de følelsene jeg kjente på da jeg lagde RegIT.

Alle de sterke mammafølelsene, følelsen av å være en dårlig mor, maktesløsheten, frustrasjonen over å ikke finne ut hva som gjorde at sønnen min var så plaget.

Jeg husket tilbake til da jeg satt på legekontoret, og legen ville se på eksemet.

“Må vi” spurte jeg usikkert, mens jeg kledde av sønnen min forsiktig, og klærne satt fast i de væskende sårene på bena hans.

Jeg kunne grått der og da!

Heldigvis var legen klar over at hans kompetanse ikke dekket dette området, og sendte en haste henvisning til sykehuset.

1 uke etterpå satt jeg på sykehuset.

Vi testet babyen.

Jepp, prøvene slo ut.

Husker frustrasjonen over sandpapirhuden.

Mammahjertet som gråt der babyen min klødde og klødde og klødde og klødde.

Hvordan han fikk omvendt munkesveis fordi han lå å gnidde seg i sengen til han rett og slett slet vekk alt håret sitt.

Jeg husker følelsen av å være mislykket da jeg måtte gi opp ammingen, og igjen følelsen av å være en elendig mor da jeg til slutt fant ut at det var morsmelken som var årsaken til at han ble så dårlig.

Da jeg etter atter en legetime måtte si “nei, den matdagboken har jeg ikke fått til denne gangen heller”.

Eller da jeg løy og sa at jeg hadde glemt den igjen hjemme, da jeg visste at jeg ikke hadde fått skrevet ned nok denne gangen heller.

Jeg skulle ønske jeg hadde den kunnskapen jeg har nå.

Jeg skulle ønske jeg hadde RegIT da jeg var så nede.

Da jeg kjente på alle disse mørke følelsene.

Da jeg satt opp om natta og gråt, mens jeg stille vugget babyen min som ikke sov den natten heller.

Da jeg saumfarte internett i jakt på informasjon og løsninger.

Da jeg kjørte som en villmann på vei til legevakta med et barn jeg ikke fikk kontakt med.

At jeg hadde funnet svarene før…

At jeg hadde visst at det var ting jeg kunne gjøre.

Alle disse følelsene som til slutt drev meg til å skape RegIT. 

Så ut av en elendig situasjon så kom det noe fantastisk.

     

Men jeg må innrømme at å kjenne på alle disse følelsene er tungt.

Å samtidig så vet jeg at det er mange der ute som sitter med akkurat de samme mørke følelsene som jeg satt med.

Så fra en mor til en annen – Det finnes løsninger! 

Du er ikke alene <3 

Du skal vite at DU er flink.

Man gjør så godt man kan, å det er godt nok. 

 

       <–  Se filmen om historien vår her