Nøtteforbudet er ikke en falsk trygghet – det er et verktøy

 

 

Aftenposten skriver en artikkel 20 august om nøttefrie barnehager ( når hele barnehagen lever på diett), der problemstillingen setter friske barns rettigheter opp mot syke barns. For å være ærlig, ser jeg på hele diskusjonen med vantro.

Det snakkes om at foreldre til friske barn ikke får veiledning.

Problemet er vel at et fåtall av både syke og friske får den nødvendige veiledningen som skal til. Det nye direktivet som prises opp i skyene er flott i teorien, men jeg er skeptisk til hvordan dette vil fungere i praksis. Tanken bak er nokså god; det er helt supert at det settes fokus på at barnehagene skal lære mer om allergier, reaksjoner og behandling – men slik jeg ser det er det tatt bort et virkemiddel uten å sette krav til kompetansen barnehagepersonalet faktisk burde ha. For meg blir dette å starte i feil ende.

Burde det ikke først og fremst settes opp et pålegg om å kunne  utøve akuttbehandling som epi-penn, ha grunnleggende kunnskap om  allergier som forskjellen på laktose og melkeproteiner, eller å kunne kjenne igjen en allergisk reaksjon før man tar bort det ene virkemiddelet som faktisk fungerer til en viss grad?

Jeg mener; se bare på hvor mange uhell det skjer i barnehagen med forbudet – hvordan vil det da bli uten det?

 

For en mor som har jobbet for tilrettelegging av eget barn, vil jeg si at det er en stor forskjell på teori og praksis. Det henvises til at «Brukerperspektivet er ivaretatt av NAAF», men hvor mye jobber NAAF med tilrettelegging i skole/barnehage? Det jeg vet er at NAAF ikke går inn i enkeltsaker, så hvorfor er det ikke dratt inn noen som sitter på egenerfaring i tilretteleggingssaker? Jeg må si som vår kjæreste Celine Dion; «Everyone has a finger, but they can’t point me to the light”. Det er nemlig slik det blir; alle peker og dytter ansvaret over på hverandre. Barnehagen har ikke rom til å avgrense til et forbud, de har ikke nok personale, de kan/vil ikke pålegge friske familier å ta hensyn og kommunen har ikke ledig plass i en annen barnehage. De har ikke rukket å sette seg inn i epi-pennen ennå, barnehagen vil ha åpne rom, de vil slå sammen avdelinger når det er få barn i barnehagen i kombinasjon med lite vikarer og få ansatte på jobb.

 

Jeg vil våge å påstå at et menneske som virkelig har gått den tunge veien mot tilrettelegging, som skulle ha snakket fra det virkelige brukerperspektivet og som har slitt for å få grunnleggende rettigheter til å nå igjennom, ikke ville ha sagt seg enig i denne anbefalingen.

 

Angående redselen som det skrives om i artikkelen, så er den eneste medisinen mot redsel nettopp kunnskap. Helsevesenet har en jobb å gjøre her; i disse artiklene lempes det fulle ansvaret over på foreldrene. «Foreldrene er redde», «foreldrene er hysteriske» – men hvorfor er de så redde? Hvorfor er de hysteriske? Dersom de hadde fått god nok informasjon og nok opplæring, ville det ha vært en trygghet i seg selv.

Å la oss ikke glemme hvem som for ett års tid siden var de som faktisk sa at barna ikke skulle eksponeres for det de var allergiske mot – nemlig helsevesenet.

 

Helsevesen og NAAF føles som om en hånd stryker og slår samtidig.

Skal man snu denne frykten, må jobben faktisk starte hos helsevesenet. Jeg tror dette direktivet er en enhjørning. Det setter krav, særlig til barnehager, som det er vanskelig eller umulig å gjennomføre i praksis.

Forbudet er nemlig ingen falsk trygghet, det er et verktøy for å skjerme barna våre.

Helsevesen og NAAF føles som om en hånd stryker og slår samtidig.

Det åpnes nå opp for at de aller sykeste barna skal få en enda tyngre vei å gå.