Helsedagbok

 

17 mai skammen.

(Dette innlegget ble skrevet etter 17 mai i fjor, og er like relevant i år.)

Det ser ut til å bli sol.

Dagen jeg har gruet meg til lenge er kommet, 17 mai.

Dagen da vi feirer landet vårt.

Vi kler oss fint, og barna roper hipp hipp hurra og stråler om kapp med solen.

Og der, på siden av toget, i en symfoni av smilende barn og voksne, ropende glade barn og korps som spiller sanger de har øvd på i ett år. Der sitter jeg i rullestolen min og gråter ut skammen min.

Jeg tørker diskret tårene som renner og skaper dogg på de svarte filterbrillene jeg har.

Heldigvis er det ingen som ser det.

Hverken tårene eller skammen min.

Jeg smiler og vinker stolt til sønnen min.

I år sitter jeg delvis i rullestol.

Delvis tenker du sikkert nå.

Ja, delvis.

Delvis fordi jeg faktisk har mulighet til å reise meg opp av stolen om jeg må det.

Jeg sendte noen sympatiske tanker til de som ikke kan reise seg opp av stolen, når kantene er for høye, hullene i veien gjør at man setter seg fast. Hjulene setter seg fast i brostein.

Hvem smarting var det forresten som fant ut at fortauskantene skulle være kantet?

Hvorfor er ikke de kantene avrundet, slik at en stakkar med skammen sin kan bli sittende i stolen?

Jeg endte til slutt med å reise meg å rulle stolen min dit jeg skulle se på toget, for så å unnskylde meg til de andre før jeg satte meg igjen.

Jeg følte meg dum.

Dum fordi jeg har rullestol selv om jeg kan gå.

Jeg har ME, og stolen gjorde at jeg kunne delta på 17 mai. Delvis.

Det kostet meg verdighet og skamfulle tårer.

Men jeg deltok!

Å du kan kanskje spørre deg om hvorfor det er skamfullt.

Det er fordi man faktisk er i full stand til å se blikkene man får når man reiser seg.

Når man tenker på folk i rullestol, så tenker man på folk som ikke kan gå.

Men det er ganske langt fra sannheten.

Det er mange som sitter i rullestol som kan gå, men som vil bli så begrenset at de ikke kan delta hele dagen.

Eller at de blir satt ut av spill i flere dager etterpå, eller kun kan delta en kort periode.

Man får med seg når folk hvisker, eller som den moren som høyt og tydelig utbrøt til sin datter den gangen jeg var i Sverige å handlet med elektrisk scooter.

Hun snur seg til den lille jenta med musefletter og sier i det de går forbi meg «jeg blir så forbanna og oppgitt når jeg ser friske folk bruker hjelpemidler som er beregnet for syke».

Jeg burde ha svart noe om hvilket forbilde hun var, som snakket om folk slik til barnet sitt.

I stedet skammet jeg meg.

Jeg sa at jeg var syk, men jeg skammet meg.

Akkurat som jeg skammer meg når folk kan se at jeg klarer å reise meg når rullestolen sitter fast i en brostein.

Eller når den hersens fortauskanten er for høy.

Jeg blir redd også.

Redd for å ta plass, for å bruke lang tid over veien.

Redd for å stupe ut av stolen og skamme meg enda mer.

Redd for å begynne å gråte.

 

Jeg er også lei.

Jeg er lei av at vi i 2018 fortsatt ikke er tilrettelagt for rullestolbrukere.

Det er faktisk intet mindre enn hårreisende.

Jeg er lei av at folk kan tillate seg å mene noe som helst om andres grunn til at de gjør som de gjør.

Jeg er lei av skammen, og jeg er lei av at folk skal mene noe om andres sykdom.

Det er faktisk en privatsak.

Så neste gang du ser en som reiser seg av rullestolen, eller som bruker en elektrisk scooter.

Vær så snill å tenk på dette innlegget.

På den skammen det menneske muligens bærer på, og ikke gjør byrden tungere fordi du mener du er berettiget til å ha en mening om deres sykdom.